Vertshus-, bistro- eller kropreget møter deg straks du har trådt inn den lille døren til restaurant Luihn i kjelleren på herskapsboligen Vindmøllen, som i sin tid ble reist for Kristiansand Håndverkerforening, like ved Wergelandsparken. Riktignok må du passere en liten baravdeling, men det er det hyggelige personalet som umiddelbart skaper følelsen av å være på et sted som er seg bevisst sin tradisjon. Luihn er oppkalt etter skomakermester Hans J. Luihn, som ved siden av å holde seg til sin lest stiftet Norsk Fellesforening for Håndverk og Industri i 1886. Bygningen har visstnok huset både bankvirksomhet og bordell i løpet av sin lange historie. Restaurant Luih ble startet i 1992, og fikk ny eier i 2002, Roy og Lisbeth Parker. "Et av Sørlandets beste spsiesteder", heter det på stedets hjemmeside.

Hva dette betyr kan sikkert diskuteres, men man kan være ganske sikker på å møte kvalitet og service på Luihn. Stedet har ulike menysammensetninger, som man fleksibelt kan bevege seg mellom. Det er med andre ord mulig å sette sammen sitt måltid ut fra alt hva kokken tilbereder. Man kan for eksempel velge et par forretter fra dagens meny og en hovedrett fra kartet.

Ta eksempelvis grønne asparges med parmaskinke som en opppstart. Asparges må kokes korrekt, det har mang en chef bittert fått erfare. På Luihn er aspargesn slik den skal. Det tradisjonelle preget understrekes av den myke smør- og eggsausen det hele er anrettet på. Med biter av kokt egg løfter underlaget smaken og sørger for en myk, lun begynnelse på måltidet.. Retten gir litt 70-tallsassosiasjoner, dette er kjente smaker, tradisjonelt så det holder, men det fungerer.

Når en servitør anbefaler en rett, er det vanskelig ikke å følge rådet. Beskrivelsen av kamskjell med lime-sky og potetkake var således uimotståelig. Det viser seg imidlertid at selv på Sørlandet, med sin skalldyrtradisjon, er det på denne iskalde årstid ikke ferske kamskjell man tilbys, men derimot amerikanske scallops. De var tydelig preget av å være frossenvare, men korrekt stekt, med en klar, myk og ganske fast kjerne, i den grad dypfryst skjellmat kan ha noen fasthet. Men limeskyen var på sin side så til de grader sukret, at hele retten likegodt kunne figurert på dessertkartet. Det knaser mellom tennene, og den fine kamskjellaromaene er fullstendig tilslørt av sukkeret. En påpekning av forholdet hjelper lite. Vi blir fortalt at denne retten er kokken stolt av og at limen er så syrlig at alt sukkeret må til.

Vi finner vår trøst i vinen, en fin Saint-Aubin 2007 fra Lamy. Den er syrefrisk og har samtidig den solide porsjon av fruktsødme som sentralburgundere skal ha. Fatpreget er der, men eiken er godt integrert. Vinen imponerer ved såvidt å klare seg mot den limetilsmakte sukkerbomben av en saus, som egentlig kunne vært ledsaget av en sauternes eller annen søtvin.

Lammecarreen viser seg derimot å være en fulltreffer. Et helt utsøkt Gilde-lam, dessverre med ukjent proveniens for den unge kokken som kommer inn med tallerkenene. Kanskje burde han dratt en skrøne, og sagt at det var lam «oppifrå heiane» i Aust-Agder. Men lammet var perfekt stekt det, med jevn, rosa kjerne. Rosmarinsjyen var godt balansert, med fin konsistens, mørk farge og passe salt, og potetformen utmerket. Kort sagt norsk lam på sitt beste. Det er noe livlig og lekende i smaken av norsk lam. Vinterstid blir man gjerne tilbudt vilt, men ikke sjelden kan det fortone seg noe ensformig, gjerne med overdevent søtlige sauser. Etter opplevelsen med limeskyen er vi lykkelige over ikke å få mer sødme enn nødvendig på tallerkenen, og lam er jo velsignet med fine, naturlig sødmearomaer.

Til lammet velger vi fra den forøvrig ganske så ujevne vinlisten en meget vellykket Ghemme 2003 fra Antichi Vigneti di Cantalupo. En barabaresco look-alike – eller kanskje taste-alike – en vin som matcher lammet svært godt. Den er tanninrik, litt floral nese, med hint av anis, kirsebær, noe urter, og tilstrekkelig moden til å kunne nytes alene.

Dessertene er ikke uventet av den tradisjonelle typen, med blant annet tilslørte bondepiker, sjokoladefondant og crème brûlée.

En høyst akseptabel espresso setter punktum for møtet med Luihn, et meget godt sted langs sørlandskysten.