Vel innendørs i byggets kafédel, blir vi tatt vennlig imot av det som senere skal vise seg å være stedets daglige leder. Høflig blir vi presentert for kveldens servitør, som velvillig guider oss videre inn i restauranten. Det vil si, han følger oss inn i gangen. - Der skal dere sitte, sier han og peker på et bord ved vinduet. Innen vi har satt oss, er to eksemplarer av stedets meny slengt på bordet, av det som vi bare oppfatter som en skygge av kveldens servitør.

Menyen som blir presentert på kremgule A4-ark er omfattende. I tillegg er det også lagt ved en solid oversikt over vinkjellerens fristelser. Servitøren svinger en kjapp tur bortom bordet for å ta bestilling, og en kurv solide hjemmebakte brødskiver finner veien til bordet. Den lille tallerkenen med godt smør er også med, men smøret viser seg å være kjøleskapkaldt. Temperert smør smaker betraktelig bedre og er langt mer håndterlig, særlig med så ferskt brød.

Idet forrettene blir plassert på bordet undrer det oss at stearinlyset ennå ikke er tent. Servitøren har jo flere anledninger til å tenne det.

En solid porsjon kremet skogsopp med parmesanost er anrettet på tallerkenen. Midt oppå er det plassert et posjert egg. Egget som vi alle kjenner, er en hyggelig smaksopplevelse ettersom det er tilberedt litt utenom den tradisjonelle koke- eller stekemetoden. På den andre tallerkenen befinner det seg en urtestekt kongekrabbe med braisert fennikel og koriandersjy. Den etter hvert så vanlige ruccolasalaten er det også funnet plass til. Krabben er nydelig tilberedt, uten å ha blitt tørr. Med koriandersjy og fennikel får denne «krabaten» et litt eksotisk sus over seg. Selskapet på nabobordet har nå brutt opp, og tre kvarter inn i kvelden arver vi et brennende kubbelys fra nabobordet.

Denne gamle ærverdige bygningen som har huset Holmenkollen Restaurant siden 1892, er bygget på og restaurert flere ganger gjennom tiden. Ambisiøs og spennende utvikling til tross, innendørs har imidlertid tiden stått litt stille. Mesteparten av den originale bygningsmassen er bevart. I de to storslåtte teglsteinspeisene brenner det lystig i kraftige vedkubber, noe som skaper en hjemmekoselig stemning. Store særpregede takbjelker prøver å bryte litt opp i den enorme takhøyden. Alt er godt bevart helt fra opprinnelsen for godt over hundre år siden. Den høyreiste bygningen kan derimot skilte med en av hovedstadens beste panoramautsikter, som kan være like spektakulær både på dag- og kveldstid.

To tallerkener med kveldens hovedrett er nå plassert på bordet. En indrefilet av okse har selskap av en fløyelsmyk selleripuré, skogsopp og glasert småløk. Et stykke gratinert potet er også pent dandert på tallerkenen. En smaksrik mørk brun saus danner en verdig ramme på denne retten. Kjøttstykket fremstår som litt i råeste laget, men er fullt ut overkommelig. Det er imidlertid servitørens plikt å spørre om ønsket stekegrad ved bestilling av slik edel kost. Dessverre har stedet lite utvalg av viner på glass, så kun et glass husets rødvin blir servert. I små selskap blir hele flasker vin litt i meste laget, spesielt når det skal nytes forskjellige hovedretter.

På den andre siden av bordet serveres en villere variant. Rosastekt hjortefilet med skogsopp, kremet svartrot og hjemmelaget potetpuré tilsmakt med sellerirot. En velkomponert rett som frembringer noe av det møreste kjøttet som lar seg oppdrive. Svartrot eller skorsonnerot er egentlig altfor lite brukt, men er et spennende innslag i matlagningen. Små røde tranebær skaper en frisk kontrast.

Kveldens søte avslutning er et stykke kompakt sjokoladeterrin, ledsaget av søte skinnfrie appelsinbåter. Akkompanjert av en god klatt vaniljetilsmakt rømme er dette en verdig avslutning på kvelden. Den andre avslutningen er en slektning av parfait, en marsipanparfait med karamellsaus. Parfait er hjemmelaget is, som kan lages uten at du trenger en spesiell ismaskin. Litt enklere med andre ord, men absolutt en verdig motstander til tradisjonell is. Et glass dessertvin av typen Sauternes holder parfaiten med selskap. At servitøren ikke husker eller vet hva han serverer, er bare et i rekken av feilskjær. Oppvask som ikke fjernes fra bordet før måltidet på det nærmeste er avsluttet vitner om liten respekt for yrket og likegyldighet for gjestene.

På andre siden av bordet, en kopp svart kaffe som serveres fra en kaffekanne fra svunnen tid. Ikke direkte pen, men den oser av sjel og selvtillit.

See this review in English.