Bygningen var forfalt og forlatt, men ikke glemt. Med frodig fantasi, modig bryst og noen titalls millioner til overs, vekket Christian Ringnes stedet opp fra sin tornerosesøvn. Ekebergrestauranten er blitt et levende landemerke for Oslo, og står som et skoleeksempel for de estetiske kvaliteter som bor i funksjonalismen. Både arkitekturen og utsikten over byen, med Bjørvika i forgrunnen, er ubestridelige attraksjoner i seg selv. Spørsmålet er om det i tillegg har lyktes å fylle restauranten med innhold.

Umiddelbart kan vi fastslå at man har klart å fylle restauranten med folk: unge og eldre, familier og turister, stivpyntede og løssnippede. Takhøyden er stor, minst fem-seks meter. Servitørene manøvrerer smidig og målrettet mellom bordene, og bestillingen går fort unna: Dagens seksretter til 520 kroner frister ganen uten å skremme fettet av lommeboken. Det samme gjelder for à-la-carte-menyen, der vi blant annet finner saker som foie-gras-fondant og lammefilet med blomkål-mintpuré.

Vi følger kjøkkensjefens anbefaling i seks akter, og starter trygt med bresaola. Her er det råvarer som teller, og det er begrenset hvor mye galt kjøkkenet kan finne på. Det lufttørkede oksekjøttet er mørt og ikke tørt, slik man gjerne risikerer. En mild krem av snøfrisk med gressløk og en sursøt solbærsaus er smakfullt og dekorativt tilbehør. Først med blåskjellsuppa kan kokken demonstrere sitt nivå. Suppa er fløtebasert og skummet, og et rosatint tyder på at den er kokt på hummer- eller krepsekraft i tillegg til skjellkraft. Varme suppeboller vitner om omtanke på kjøkkenet, og renslikket bolle avslører entusiasme hos gjesten. En pinot gris fra Alsace har en fruktsødme som står fint til sødmen i suppa.

Havabbor er ikke lenger en sjelden fisk. Her kommer den stekt på skinnsiden, og faller nesten fra hverandre: saftig og fersk. Fisken får følge av en fyldig mandelpotetpuré, demiglace (innkokt kraft) og en halvtørket tomat som er så søt og syrlig at den nesten minner om ketchup.

Fra skjør chablis går vi med rette til en kraftig Barbera d'Alba idet hjorten gjør sin entré. Kjøttstykket er slik vi håpet på – høyt, saftig og rødrosa. Tilbehøret er høstlig: raus mengde kantareller med en champignon her og der, og dessuten ristede kastanjer. Jordfargene fortsetter med en oransje søtpotetstappe, og en mørk intens reduksjon med hele pepperkorn og enebær.

Som alternativ til ostefat serveres en forrettaktig osterett: På et stykke smørstekt toast kommer smeltet, spansk geitost, med honning og aniskrydret daddelmousse på siden. Nydelige smaker, både sammen og hver for seg. Men toasten oppleves litt for fet, i hvert fall så sent ute i måltidet. Servitøren tvinger oss tilbake til en tørr sauvignon blanc fra Loire – litt uortodoks, men helt i orden.

En mille-feuilles amaretto står for det søte punktum. Denne består av flere lag nøttebunn og amarettokrem og marsinpan på toppen. Det er en god kake, ikke minst hvis man er spesielt begeistret for siciliansk mandellikør. Den plommestore kulen sjokoladesorbet på siden av tallerkenen vil imidlertid gjøre stor lykke hos sjokoladeelskere. Vinmenyens siste punkt er en søt Mas Amiel, og går hånd i hanske med sjokoladen. I kveld sitter også oppvartningen som et skudd, trass fullt hus. Vannglasset rekker aldri å bli tomt, og servitørene nekter konsekvent å bli svar skyldig.

Innen siste rest på tallerkenen er fortært, og lysene nede i Gryta begynner å funkle, har vi fått et rungende svar på vårt spørsmål. Restauranten i Ekebergskrenten besitter ikke bare en av byens beste lokaler: Bare noen måneder etter åpningen fremstår stedet også som et av byens beste og mest allsidige spisesteder.