Utenfor London, en tre kvarters togtur vestover, ligger stedet med det nydelige navnet Maidenhead. Derfra kun en fempunds taxitur til Bray-on-Thames, i retning Windsor. Eller Eton. Ascot. For dette er et celebert område. Den lille landsbyen Bray nede ved Themsen er kanskje verdens tetteste sted for trestjerners restauranter, ikke fordi de er så mange, men fordi de to som er der ligger så tett.

I High Street, som er en liten tarm av en gate, ligger altså Heston Blumenthals The Fat Duck, og en minispasertur nederst i Ferry Road like ved ligger Waterside Inn, Michel Roux's vakre restaurant og overnattingssted. Begge steder er i absolutt internasjonal toppklasse. Det er interessant å se kontrasten mellom dem.

Bray-on-Thames har også et hotell og et par pub'er, en liten kirke, og en park. The Fat Duck er for det første en ikke så liten kontrast til Waterside Inn. Mens Waterside Inn er et vakkert beliggende, romantisk sted nede ved elvebredden, med mulighet for å låne en liten båt før eller etter lunsj, og med flott dekorerte lokaler og overnattingsrom, er The Fat Duck mer minimalistisk, rett og slett litt prosaisk og smålåten i stilen. Samtidig serverers det her hypermoderne mat, som vel å merke ikke er redusert til hype design.

Blumenthal er tydeligvis selv glad i kontraster. Først og fremst merker man det i selve rettene, men også kokeboken hans viser dette. Som en kontrast til naboen Michel Roux's siste kokebok, Only the Best, og det faktum at Fat Duck serverer trestjerners mat, skriver den godeste Heston en bok han kaller Family Food – en lettlest og genial kokebok for den som vil ha hele familien med på kjøkkenet.

Min nysgjerrighet var vekket av The Fat Duck og deres innovasjoner, særlig det nye lydsystemet deres, der mikrofoner plasseres i nærheten av munnen slik at lyden av tygging og knasking skal føres tilbake til gjestens øre. Vel fremme får jeg vite at lydsystemet av logistikkgrunner ennå ikke er på plass. Plasseringen av equalisere er ikke bare bare i et stringent restaurantlokale. Lydsystemet er så avgjort ingen spøk, sier den utmerkede franske hovemesteren, men foreløpig er det bare koblet opp til én rett – en dessert (sjokoladde-délice). En hard avgjørelse å ta, men den må vike for en en absolutt favoritt og forlengst klassiker, Smoked Bacon and Egg Ice Cream.

Dette kjøkkenet er svært moderne, men det er mitt klare inntrykk at det fastholdes i en forestilling om tradisjon og nostalgi. En oppfordring om å legge igjen en kort beskrivelse av egne kulinariske barndomsminner bekrefter inntrykket. Blumenthal arbeider ikke bare i den nye designmatens tegn. Eksempelvis har den persillefargete sneglepuddingen en nærmest nostalgisk gest overfor denne rettens gamle traver, du vet, «snegler i hviløkssmør».

Enda morsommere er en appetittvekker bestående av iskrem basert på sennepskorn (lavender pommery grain mustard ice cream!), servert med en gazpaccho av rød kål, fordi det vitenskapelig er påvist at her er det kjemiske forbindelser og aromaregistre som kommuniserer. Østers- og pasjonsfruktgeleen er bare skjønn, både i presentasjon, presisjon og uendelige flotte smaker. Det er faktisk usedvanlig morsomt.

Og det mest fornøyelige jeg noensinne har opplevd i et restaurantlokale er nitro-moussen. Fra en trykkdispenser utporsjoneres grønn te- og limemousse, som behendig senkes ned med skje i en kjele på et trillebord. Fra kjelen oser det hvit frostrøyk fra flytende nitrogen. Vel oppe fra tørrisdypet serves den nå ekstremt kalde og sprø moussen som hvite egg på tallerkenen, for umiddelbart konsum med hjelp av fingrene. Det er et sant syn å se frostrøyken ose ut av gjestenes nesebord, i lange, spisse, dobbeltskyer.

Men tross alle hypermoderne matinnovasjoner blir ikke dette stedet et laboratorium. Krabbe-biscuit'en innledningsvis er fantastisk både på et umiddelbart og et reflektert plan. Den består av en fabelaktig varmebehandlet fersk foie gras mellom løvtynn, mørk krabbekjeks, med krystallisert sjøgress og en vinaigrette av marinert laks og østers. Kombinasjoner som får en til å lette på mer enn øyelokket. Champagne er ok til dette, fant jeg heldigvis ut helt på egenhånd.

Hovedretten er for sin del et under. Et par usedvanlig møre, utrolig fint posjerte og pancettainnhyllede duebryst fra Anjou ligger ved siden av hverandre på en avlang tallerken, og serveres med en suveren kryddersaus med kakao og fire krydder. En rød burgunder fra Coche-Dury gjør ikke følelsen av letthet mindre. Avslutningsvis er bacon-og-egg-iskremen med te-gele og pain perdu helt uten å spøke bare fantastisk god, kanskje verdt turen i seg selv. Retten har et lite preludium jeg ikke skal røpe her. Det er verdt bryet å la seg overraske.

Det er kontraster og overraskelser hele veien. Og bortsett fra et par av gjestene som helt tilfeldigvis kunne passe til navnet Fat Duck, er stedet så sunt og lite assosiert med fet mat at kontrasten er ekstrem.