Gjemt i en av hjørnebygningene på St.Olavs Plass, oppdager vi restauranten oppkalt etter hovedpersonen i Knut Hamsuns bok «Sult». Restaurant Ylajali er dårlig skiltet, men gjester med nese for god mat finner veien hit uten problemer.

Vel oppe trappen og innenfor dørene åpenbarer det seg en bardisk i mørkt treverk som former store deler av rommet. Moderne kunst kombinert med 1800-talls eleganse understrekes med tunge, mørke gardiner og gjør stemningen intim, lun og hyggelig. Store oljemalerier av kunstneren Benjamin Bergmann livner opp lokalet, og gir det et snev av nåtid.

Allerede når husets aperitiff entrer bordet aner vi spor fra restaurantens mange kokkehender. Champagneglasset er fylt med Calvados og musserende vin toppet med nøyaktig kuttede terninger av syrlige epler. En sprudlende oppfriskning som setter i gang forventningene allerede før første tallerken.

Den fristende rosa tunfiskfileten har så vidt vært innom panna, før den entrer bordet som den første hilsenen fra kjøkkenet. På en lys grønn avokadopuré hviler tunfisken, omgitt av en syrlig og balanserende sjalottløkolje. Smaksløkene danser av vellyst og er klare for en lang matorgie, der Ylajalis mannskap står for regien.

Første forrett for kvelden er kalde skiver av ovnsbakt og røkt torskefilet. Torsken er forsiktig røkt, før den er stekt med varsomme fingrer akkurat nok til at den er saftig og fast i fisken. Skivene serveres spredd utover store tallerkener med marinerte artisjokker og blåskjellkrem. Et lite, elegant posjert vaktelegg slår følge med brunet smør – beurre noisette – som tilbehør. Det brunede smøret får en nøtteaktig smak som kler den røkte torsken perfekt.

På en kraftig glasstallerken ligger skiver av gravet hjortefilét. Under skivene skjuler det seg en fløyelsmyk puré av blomkål og foie gras. De gravede skivene er i tykkeste laget, der den rå viltsmaken blir mer fremtredende enn kokken muligens ønsker. Små marinerte terninger av rotgrønnsaker følger rundt på tallerken og gjør retten friskere og mer komplett. Her er gode kombinasjoner og smaker som minner oss på at høsten er på vei inn dørene.

Mer høst er i vente idet dype suppeskåler entrer bordet. Duften av skogsopp og god kraft kommer før de fantastiske design-tallerkenene – skaper forventninger. Den klare consommeen av skogsopp med kantareller i spissen, får følge av sprøstekt kalvebrissel og sprø friske terninger av eple. Brisselen er en kjertel som sitter bak i halsen på dyret. Smakene eksploderer og bevares i munnhulen til de neste rettene er fortært.

Et lite stykke pannestekt kveitefilet serveres som en kraftig rett med rødvinsaus og bakte rødbeter. En liten knivspiss belugakaviar tilfører retten en tiltrekkende smak av salt sjø, og gjør retten spennende og eksklusiv.

Stekt foie gras, eller andelever om du vil, serveres klassisk på grillet brioche med syltede kirsebær og Madeirasaus. Smakene er fantastiske, og andeleveren er perfekt stekt med en myk, rosa kjerne. Bare synd at kokken har vært alt for raus med saltkaret. Glasset med Barbeito Madeira, 1994, kompenserer noe av det salte.

Over halvveis i den ordinære ni-retters menyen er det nå klart for noe som frisker opp både ganen og hjernen. Et show-preget forsølvet stettglass servers med blodappelsingranité. Servitøren topper granitéen med musserende vin, og en granité-drink oppstår.

Dypt røde skiver av andebryst hviler på en madrass av perlehøne-rillette. Kjøttet fra perlehøna er kokt over lang tid i andefett med urter og gode smaker. Dette resulterer i en trådete kjøttblanding full av smak. Ved siden av serveres vi en liten grønnsaksblanding der både smakene og teksturene er tatt hensyn til. Etter så mange retter ble hovedretten litt i tyngste laget, men du verden for noe nydelige smaker. I glasset skjenkes det en Rosso di Montalcino 2004 fra Toscana som med sin fylde fint matcher den kraftige hovedretten med bravur.

Nok en lekker design-tallerken entrer bordet. Ved første øyekast ser dette ut som en sommerlig dessert av det friske slaget. Jordbærsuppe med ferskensorbet er ikke noe man umiddelbart forbinder med høst, men når suppen er så intens, mørk og full av smak som denne, kan høsten komme når som helst. Nesten som en consommé slår suppen fra seg med en minnerik smak av tørkede jordbær. Det friske egget med ferskensorbet er en nydelig motsetning til den søte suppen. Dette er til nå kveldens smaksrike høydepunkt.

Kveldens siste dessert er en pæreterrine av det friske slaget, med følge av en fløyelsmyk pæresorbet og smuler med smak av kanel. En fornøyelse både når det gjelder det estetiske og det gastronomiske. En frisk dessert som avslutter en helaften i høstens tegn.