Lucullus tar deg imot med gammeldags fransk sjarm. Hadde det ikke vært for at de runde og pent dekkede bordene viser seg å være av billigste, riktignok solide sort, ville interiøret kunne betraktes som klassisk, men også som noe gammeldags. At det trengs en fornyelse er åpenbart. Tradisjon og klassisk gastronomi avtegner seg også i maten som serveres, men her er inntrykket mer vellykket. Servicen er den aller beste – hjertelig, erfaren, godt informert og oppdatert på både meny og vinkart. Du føler deg godt ivaretatt. Ikke rart bergenserne liker denne restauranten. Restauranten har også et mer selvfornøyd business-klientell med engasjert mobiltelefonbruk. Det hører ikke hjemme på en fransk gourmet-restaurant, og er en fornærmelse mot andre gjester og mot etablissementet selv.


Salat med hjemmerøkt ål er avbalansert og ålen av god kvalitet. Den lime-marinerte laksen med skalldyrkrem er velsmakende, men ikke utpreget nyskapende. At retten kalles for en «galette» (fransk for «flatt bakverk”, «pannekake» etc.) er nok kreativt, men noe misvisende. Den såkalte Pot-au-feu de poissons – Fisk og skalldyrgryte – har fine fiskestykker og et par godt tilberedte typer skjell (hjerteskjell og blåskjell), men når ikke helt de franske høyder. Fisken er av god kvalitet, men retten som helhet er lite interessant.


Da er Lucullus’ vaktler «tricolore» mer å skryte av. Et saftig og perfekt stekt vaktelkjøtt med klassisk innkokt vinsaus. Vaktelegget, som i form av et mini-speilegg utgjør en del av retten, er imidlertid en unødvendig og forstyrrende, rustikk ingrediens. Andebrystet er ikke av samme kvalitet, for mye stekt og med en sitrusglace som mangler noe syre.


Ostefatet er svært godt, et av de bedre i landet, og med en perle som snart må komme på alle seriøse restauranter i landet: Hvit geitost fra Undredal. Den kommer også i en chèvre-variant: meget imponerende, fabelaktig spise. Hvorfor kan ikke dette bli tilgjengelig også på andre steder i landet hvor man vil ta ost på alvor? Også de franske ostene gjør sitt til at flere ostebord i hovedstaden må gå hjem og skamme seg.


Vårens marinerte frukter er en frisk dessert uten overraskelser, mens den hvite «Clafoutis» er en smaksmessig minneverdig liten kake med hvit sjokolade.


Vinkartet er rikt, med en naturlig overvekt av franske viner. En Meursault 1998 fra Olivier Leflaive går utmerket til både røkt ål og fiskegryter, kanskje litt overdrevent rik til hvit fisk, men med gode syrer. Nuit St. Georges 1.er cru «Les Roncières» 1989 fra Jean Grivot til kr. 665 er en moden pinot med lang ettersmak, og en praktfull vin til vaktler.