Mens vi venter på Guide Michelin

Mens vi venter på Guide Michelin


| 09.03.2014

Brasserie Montparnasse Paris Fransk Closerie des Lilas Pasta
La Closerie des Lilas - brasseriet ikke raseriet verd.

Vi gikk den lille turen til Closerie des Lilas en lørdagskveld med store forventninger. Bitre erfaringer bekrefter at store forventninger ikke alltid er det beste utgangspunkt for et godt måltid, men restauranten har i mer enn hundre år vært besunget, bejublet og ikke minst besøkt av kulturpersonligheter, fjernsyn og gourmeter.

Du har sikkert hørt den opplagte og tilfredse erklæringen ”Mitt beste måltid spiste jeg i Frankrike.” Det er ikke uvanlig å høre lagt til ”Der spiste jeg også mitt dårligste.” Jeg avslører allerede at denne kvelden skulle ikke bli mitt dårligste måltid i Frankrike.

For noen få år siden hadde den fransk tv-kanalen «France 4» et program der de viste innsiden av parisiske brasserier. Det var underbetalte indiske kokker i kjelleren som varmet opp brasserieretter under usanitære forhold og som var masseprodusert i storkjøkken langt utenfor byen, avkjølt og oppvarmet i microen i kjelleren. Alt mens gjestene spiste, smilte og betalte godt for juks og bedrag.

Men Closerie des Lilas behøver ikke jukse på den måten. Med de prisene restauranten holder er det absolutt ikke nødvendig å gjøre noe av dette. Så vi ventet på grønt lys, krysset Boulevard Montparnasse og gikk inn forbi hekken og inn i det berømte brasseriet. Å, deilig å treffe på tiden, ankomme før restauranten er smekkfull og du må kjempe om servitørenes oppmerksomhet.

Jeg bestilte en høyst rimelig vin som bare til nød kunne sies å passe til maten vi bestilte – fisk og kjøtt. Servitøren smilte og nikket – Et godt valg! Allerede da burde vi bare kalt bestillingen tilbake og gått et annet sted. Men vi vil vel ikke nekte oss en kveld på det historiske brasseriet bare fordi en servitør velger å behandle gjesten som en uvitende tufs-og-tips-kilde. Nei, vi bryr oss ikke om det. Vi er her for maten!

Et ryggstykke av en ferskvannsfisk luktet gammel fisk, og villsvin i rødvinsaus ble servert med båndspaghetti. Ikke si at brasserier ikke kan overraske! Jeg kunne snart slå fast at pasta ikke alltid kokes for lenge i  Frankrike; denne var bare middels overkokt. Kort prosess: Gammel fisk og pasta på et brasserie? Jeg har vondt for å tro at det i det hele tatt står en kokk på dette kjøkkenet.

De ”kvalifiserte” restaurantanmeldelsene av Closerie del Lilas som jeg fant, gir restauranten fire av fem eller fem av seks poeng. Kommentarene på brukerfora gir hovedsakelig samme karakter med unntak av et par som gir bunnkarakter og en kort, gjennomført foraktelig kommentar. Hva gjør at anerkjente aviser skriver rosende omtaler? Hvorfor reagerer ikke gjester i sin alminnelighet?

Michelin hadde nok en gang rett da de for flere år siden tok ut hele restauranten av guiden. I min ufullstendige samling av Guide Michelin finner jeg restauranten bare i 1998-utgaven, med tre bestikk. Fra og med 2002 er restauranten fullstendig fraværende. En institusjon i parisisk åndsliv, en av mange, mange eksempler på fransk kulinarisk verdensherredømme. Borte.

Jeg kjenner to kokker av den klassiske skolen – skikkelige og grundige i alt. De bestilte bord til seg selv og sine koner på en trestjerners restaurant i Paris. Før de var ferdige med forrettene, gikk de rett og slett ut av restauranten og kom ALDRI tilbake. Men det er en annen historie.

Nå stiger spenningen fram til onsdag 12. mars. Hva sier Michelins Main Cities om Oslo i 2014?