Modernisert fra Castilla & Leon

San Leandro er opprinnelig produsent av olivenolje og balsamico-eddik og er i dag et konsern med sju datterselskaper. Et av disse selskapene åpnet i 2002 sin første tapasrestaurant i Vika i Oslo. I dag driver selskapet fire restauranter i Norge og en i Stockholm. En restaurant er planlagt i Finland.

Ideen er å drive restaurantene som en kjede med samme meny og tilnærmet samme vinkart. Hver restaurant har likevel noe som er særegent. For eksempel har San Leandro Grünerløkka uteservering, mens San Leandro Majorstua har gjester som liker å sitte lenge, smake mange tapas og forskjellige viner.

Fernando Toledo er restaurantsjef på San Leandro Majorstua og kjenner stamgjestene godt. - Vi vil at gjestene skal få oppleve noe nytt i tillegg til tapasmenyen og de andre menyene. En av våre eiere har kontakt med kokken Dani Martin fra regionen Castilla & Leon. Martin har jobbet på flere av de mest berømte spanske restaurantene, blant dem ElBulli. Han er i dag kjøkkensjef på familiens restaurant La Bolera.

- Martin har besøkt oss med en meny tidligere, og forrige gang lagde han en meny med elementer fra molekylær gastronomi. Denne gangen har han tatt utgangspunkt i tradisjonelle retter fra sin region og fornyet rettene eller brukt elementer fra tradisjonelle spesialiteter.

Martins meny er interessant, ikke minst med tanke på at flere restauranter satser på husmannskost og mange kokker tar inn tradisjonsretter og husmannskost på sine menyer.

Den første retten er en ostesalat med spekekjøtt av storfe. Toledo presenterer det som spekekjøtt av ku, akkurat passe røkt. Martin har også tatt inn et element fra San Leandros meny - bringebærsaus.

Risotto med Burgos-pølser og grillede kamskjell. Burgos-pølser er i virkeligheten en blodpølse, men spansk - smaken ligner lite på norsk blodpølse med sine velsmakende, særegne krydder. Blodpølsen er finhakket og blandet inn i risottoen.

Egg med chorizo akkompagnert av parmentier-poteter og steinsopp. Denne retten kjenner man lett igjen som husmannskost med den enkle kombinasjonen av egg og pølse. Pototmosen hører kanskje med i noen tradisjonelle varianter, men Martin har smaksatt den med steinsopp.

Torskestuing med "Bierzo" botillo, en pølse-delikatesse fra El Bierzo-regionen. Bierzo er chorizo most med paprika. Martin har blandet Bierzo botillo med potetmos, og den ovnsbakte torsken er dekket med det jeg antar er hvit saus med aioli. Det er lekkert, passe godt bakt og ser ikke på noen måte ut som stuing – fordi det er et derivat av fiskegrateng.

Grillet pattegris i castillansk stil, bønnemos med mynte er et høydepunkt i menyen. Bønnemosen med mynte er både fint avstemt og fint kjørt til en jevn puré.

Rispudding er en overraskelse: Kald, litt våt risgrøt med kanel, kanelstang og revet sitronskall. Riskrem med appelsinfileter er nærmest som tradisjonskost å regne. Sitronskallet er et framskritt - og fullstendig avhengig av gode sitroner.

Vaniljeiskrem, appelsiniskrem med tradisjonelt "godteri". Godteriet lages av mel, appelsinjuice, hvitvin og muligens litt smør før det frityrstekes. Mye arbeid for noe som for oss uinnvidde fremstår som en kuriositet.

Til hver rett har San Leandro plukket viner fra distriktet, så nær som dessertvinen Moscatel. Den kommer fra Valencia. Det er det ingen grunn til å beklage. To av vinene er fra Ribera del Duero, og både de og tempranilloen Riscal Tempranillo er grunner nok til å svinge innom San Leandro i desember.